En reise gjennom midtens rike

Nå er det lenge siden forrige innlegg. Mye har skjedd siden den gang, og det blir for mye å beskrive alt. Jeg vil imidlertid vie dette innlegget til å gi en kort oppsummering fra min reise gjennom Kina – midtens rike. For å kunne gi et bilde på min opplevelse, gir jeg også ett svært kort innblikk i Kinas historie. Turen var en reise i regi av Kinareiser, en turoperatør som jeg på det varmeste vil anbefale. I så måte vil jeg anbefale alle som har mulighet til det til å besøke dette fantastiske landet.

Beijing.

Første del av turen startet i folkerepublikkens Kinas hovedstad, Beijing. Etter en lang flytur var vi selvsagt slitne, men dagen måtte utnyttes. Etter en god og velsmakende lunsj, benyttet vi anledningen til beskue den himmelske fredsplass. Plassen regnes som verdens største plass, og ligger i nær tilknytning til den himmelske fredsport som leder til keiserpalasset og den forbudte by. Her ligger også Mao Zedongs mausoleum. Selv om været denne første dagen ikke var det beste, fikk vi allikevel dannet oss et godt inntrykk av denne enorme plassen. Heldigvis viste det seg at værgudene var på vår side resten av reisen.

Foto: Eivind Richter Andersen

Etter en god natts søvn og en fortreffelig frokost, bar det ut i på sightseeing i Beijing. Dagens første stoppested var en zoologisk hage, hvor vi fikk sett på pandaer. Disse fantastiske dyrene lever utelukkende i Kina.

Foto: Eivind Richter Andersen

Videre gikk turen til en perlefabrikk hvor vi lærte forskjell på falske og ekte ferskvannsperler. Selvsagt ble dette en glimrende anledning for damene i følget til å kjøpe med seg noen flotte perlesmykker hjem….
Deretter satte vi kursen mot sommerpalasset (Yiheyan – den bevarte harmonis have), som fra gammelt av ble brukt av keiser og keiserhoff til å trekke seg tilbake i de hete sommermånedene. Området består av flotte byggverk, parker og vann.

Sommerpalasset sett fra Kunmingsjøen. Foto: Eivind Richter Andersen

Vel tilbake på hotellet (etter å ha sett OL-anlegget i Beijing fra bussvinduet i bilkø), fikk vi oss en liten pause før det bar ut til middag. Etter middag var det dags for Peking-opera, en kunstform som eksistert siden 1790. Kunstformen er spesiell med presset sang og spesielle instrumenter.Særlig spesielt er det kanskje for oss med «vestlige» ører, men som guiden vår sa: mange kinesere forstår det heller ikke, men det er verdt å se.Og jeg er enig. Det var gøy å se, men jeg kjøper ikke cd’en. For å få ett inntrykk av denne stilen, trykk her.

Peking Opera. Foto: Eivind Richter Andersen

Etter nok en god natts søvn, var det igjen dags for utflukt. Dagen startet med et besøk på en cloisonnè – fabrikk. Ved cloisonnè-teknikk brukes små vaiere til å lage avlukkede rom og mønstre, eksempelvis i ringer, vaser potter etc, Siden kan rommene fylles med emaljeringslakk og deretter brennes. Teknikken har blitt brukt i store deler av verden og er ikke opprinnelig fra Kina, men kinesisk emaljerings-cloisonnè  er gjerne den mest kjente.

Hall med ferdige produkt. Foto: Eivind Richter Andersen

Vaiere limes på vasen. Foto: Eivind Richter Andersen

Emaljeringslakk dryppes på. Foto: Eivind Richter Andersen

Og selvsagt: for den som hadde penger og lyst, var det fullt mulig å kjøpe en vase eller to…
Fra closionnè-fabrikken satte vi kursen nordover mot Ming-dynastiets graver. Zhu di var den første Ming-keiserens (Zhu Yuanzhangs) fjerde sønn, men tok etter en rekke omstendigheter over tronen og regjertne under regjeringstittelen Yongle fra 1402-1424. Denne keiseren har hatt stor betydning for kinas historie (bygging av keiserpalasset «den forbudte by», pådriver for å styrke/bygge den kinesiske mur, flytte hovedstaden fra Nanjing til Beijing, graving av keiserkanalen, samt lokalisering og bygging av sitt eget mausoleum). Fra og med ham skulle dette gravstedet romme tretten mingkeisere. Anlegget er enormt og er bygget etter Feng Shui prinsipper. For at onde ånder og vinder fra nord ikke skulle få tilgang, ble anlegget plassert i en bueform ved foten av Jundu-fjellet. Anlegget er omlag 40 kvadratkilometer og inneholder Feng Shui elementer som rolig dal, mørk jord og rolig vann. Frem mot dette komplekset ligger en lang vei, «the spirit way» (Shèndaò), med statuer av stein på begge sider som skal beskytte mot onde ånder.

Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Oversikt over anlegget. Foto: Eivind Richter Andersen

Får man spørsmål om hva man forbinder med Kina, vil nok mange svare «den kinesiske mur». Det er kanskje ikke så rart. Fra ming-gravene, satte vi kursen videre nord mot den store muren. En mur på nærmere 9000km fortjener sin plass i historiebøkene. Muren var i utgangspunktet mange små murer. Bygging av muren i nord, begynte allerede i det 7. århundre f.Kr. Etter foreningen av Kina i år 221 f.Kr. slo den første keiseren av Qin dynastiet en rekke murer sammen, og Wan Li Chang Cheng (titusen Li muren), var et faktum (2li =1km). Opp igjennom historien utvidet man muren, lot den forfalle, bygget på og restaurerte. Som tidligere nevnt ble den endelige muren ferdig under Ming-Dynastiet (1368-1644 e.Kr.) og var 6-10 meter høy.

Personlig vil jeg tilføye at muren i virkeligheten er og oppleves som spektakulær. Dessverre var det disig vær denne dagen, men å se denne enorme, enestående, muren som bukter seg gjennom terrenget, tidvis så bratt at den er vanskelig å gå på, oppleves som ubeskrivelig. Hvilket arbeid! Det er ufattelig å tenke seg at det man ser er under en brøkdel av den totale muren…

Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Neste dag var siste dag i Beijing for denne omgang. Dagen ble innledet med ett besøk i det tidligere nevnte keiserpalasset (den forbudte by). Palasset ble påbegynt i år 1416 av Yongle-keiseren. Av fengshui grunner ble jordmassen som ble fjernet ved dannelse av vollgravene brukt til å anlegge en høyde rett nord fra palasset. Palasset ligger nord fra den himmelske fredsplass, hvor tilgangen til palassområdet er gjennom den himmelske fredsport. Selve palasskomplekset er omkranset av «keiserbyen». Flertallet av bygningene har et antall rom som er oddetall. Det keiserlige biblioteket har imidlertid seks rom, ettersom tallet seks i kinesisk astrologi forbindes med vann, og som da ville fungere som brannsikring.

Forbudte by. Foto: Eivind Richter Andersen

Forbudte by. Foto: Eivind Richter Andersen

Etter besøket i den forbudte by, tok vi oss videre inn i de mer trange gatene, inn i hutongene. Selv om mange hutonger («trange gater eller grender») har blitt revet til fordel for nybebyggelse, bor det fortsatt mange mennesker i slike bebyggelser. Husene er små og rommer mange mennesker. Mange har ikke toalett, men tømmer sine potter i lokale cisterner. Vår ferd innover i Beijings smågater gikk ved bruk av sykkelriksha («sykkeltaxi»). Vel inne i hutongen spiste vi lunsj hos en familie. Huset bestod av et lite kjøkken og ett lite oppholdsrom. Med tanke på byens ellers så moderne bebyggelse og digre palassanlegg, byr en slik opplevelse på store kontraster.

Sykkelriksha. Foto: Eivind Richter Andersen

Besøk i hutong. Foto: Eivind Richter Andersen

Etter en velsmakende lunsj, benyttet vi oss nok en gang av sykkelrikshaens «trøferdigheter» og tok oss ut av hutongen. Etter å ha sett Beijings trommetårn og klokketårn, gikk turen til jernbanestasjonen. Her ventet høyhastighetstoget, som i en fart på 310km/t ville ta oss ut av Beijing og sørover til byen Suzhou.

Denne første dag i Suzhou merket vi fort at været var varmere og klammere enn nord i Beijing. Det satte imidlertid ingen stopper for dagens ekspedisjon. Dagen startet i «nettmesterens hage, som regnes som en av de fineste hagene i Kina. Dette hagekomplekset ble først konstruert i 1140 av Shi Zengzhi, en av datidens ministre. Han ble inspirert av filosofiske skrifter som skildret kinesiske fiskeres enkle og avsondrede liv. Etter hans død gikk eiendommen videre i mange hender, til den til slutt endte opp hos Song Zongyuan i 1785. Det blir sagt at han, i sitt embete som funksjonær, hadde fått nok av det offisielle liv, og ønsket å pensjonere seg og bli fisker. Han tok derfor navnet Yuweng (fisker). Mange endringer ble gjort i den 5400 kvadratmeter store hagen. Blant annet ble mange nye hus satt opp, men den opprinnelige intensjonen om å fremme fiskerens enkle og avsondrede liv ble bevart.

Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Etter en relativt varm opplevelse i Nettmesterens hage, var det deilig å sette seg inn i en sval buss med retning mot silkespinneriet i Suzhou. I følge kinesisk mytologi oppdaget og oppfant keiserinne Leizu silken og silkevevekunsten allerede i år 2700 f.Kr. Dette stemmer imidlertid ikke med arkeologiske funn, som viser at kunsten må være enda eldre. Silken var lenge forbeholdt keisere, men etter som tiden gikk ble silken spredt både i samfunnsklasser men også geografisk.
Silke er et naturlig proteinfiber som produseres av morbæretende silkeorm på larvestadiet. Silkelarvens kokong holdes sammen av et fiberstoff, sericin. Ved å drepe larven ved hjelp av kokende vann/damp, løses fibret opp og man kan trekke det ut. Fra hver kokong kan man trekke ut sammenhengende fiber på 500-1200meter. Flere slike fibre vikles sammen og man kan danne en tråd. På fabrikken vi var, fikk vi demonstrert de forskjellige prosessene. Svært mye gjøres for hånd.

Silkeorm. Foto: Eivind Richter Andersen

Kokong. Foto: Eivind Richter Andersen

Sortering av kokonger. Foto: Eivind Richter Andersen

Bløtlegging og uthentig av tråd. Foto: Eivind Richter Andersen

Naturlig nok gikk turen videre fra silkespinneriet til «silkebroderiinstituttet.» Ikke det at jeg har så god peiling på verken brodering eller silke, men for noen fantastiske kunstverk vi ble presentert for! Ved dette anerkjente instituttet jobbet eliten innen brodering. På bestilling broderes bilder ned til minste detalj i fargenyanser og form. For at broderiene skal være nøyaktige, broderes det kun i godt dagslys. Det vil si at på dager med dårlig vær og lite lys stoppes virksomheten. Kunstig lys er ikke godt nok. Broderiene kunne være mer livaktige enn de flotteste fotografier. Men det mest imponerende var det faktum at noen av broderiene var dobbeltsidige (med forskjellige motiv på hver side!… er det mulig!!!)….Hadde jeg hatt en hatt, hadde jeg tatt den av! Dessverre fikk vi ikke ta bilder der, men bilder og informasjon om teknikken finnes her. Det bør vel kanskje nevnes at for en så avansert og delikat jobb, er prislappen deretter….

Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Dagen etter var igjen koffertene ferdig pakket, og vi var klare til å sette kursen mot enda en by – kinas mest moderne og mest folkerike by, Shanghai. På vei dit stoppet vi imidlertid i den lille kanalbyen Luzhi. Her fikk vi noen rolige timer med stekende sol og kanalferd. Vi fikk også besøkt byens rismuseum som kunne by på utstillinger av ploger og utstyr for dyrking av ris.

Luzhi. Foto: Eivind Richter Andersen

Deretter gikk turen med buss inn til Shanghai. Kvelden ble som vanlig avsluttet med en bedre middag. Denne kvelden var vi imidlertid også på et forrykende akrobatshow. Dessverre var det ikke lov å ta bilder her. Dere får bare stole på mitt ord når jeg forteller at bra, det var det!

Jeg skal gjøre historien om Shanghai kort. Det betyr imidlertid ikke at Shanghai ikke er verdig en nærmere beskrivelse. Denne byen bør i høyeste grad oppleves. Storbyen syder av liv, og her kan man virkelig se og oppleve. Fra gamlebyen inkluderende buddhistiske templer, til noe av verdens mest moderne og spektakulær arkitektur i Pudon, byr Shanghai på minner fra fortiden, men byen danner også ett inntrykk av det moderne Kina og hva man har i vente. Flere museer finnes også, og med det verdensledende Shanghai Museum med over 120 000 verdifulle gjenstander er Shanghai også i stor grad et sted for tilbakeblikk og lærdom. Ønsker man å få ett overblikk over Shanghai’s enorme dimensjoner, anbefales i høyeste grad å ta turen opp i det spektakulære Tv-tårnet.

Pudong natt. Foto: Eivind Richter Andersen

Pudong natt. Foto: Eivind Richter Andersen

Utsikt til Pudong. Foto: Eivind Richter Andersen

The Bund. Foto. Eivind Richter Andersen

Gamlebyen i Shanghai. Foto: Eivind Richter Andersen

Gamlebyen i Shanghai. Foto: Eivind Richter Andersen

Gamlebyen i Shanghai. Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Utsikt fra TV-tårnet. Foto: Eivind Richter Andersen

Utsikt fra Tv-tårnet. Foto: Eivind Richter Andersen

Ved hjelp av fly tok vi oss videre fra den enorme storbyen Shanghai til en mye mindre by lengre syd – Guilin.
Her overnattet vi før vi la ut på en ca 4 timers lang båttur nedover Li-floden (Li Jiãng). En fantastisk, men svært varm båttur. Underveis fikk vi beskuet de karakteristiske «sukkertoppsfjellene», vannbøfler, fiskere og mye mer. Endestoppet for denne båtferden var den lille byen Yangshuo..

Vannbøffel. Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Vannbøffel. Foto: Eivind Richter Andersen

Skarvefisker. Foto: Eivind Richter Andersen

Sukkertoppfjell. Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Vel fremme i Yangshou fikk vi ett par timers pause på hotellet. Det passet svært fint for etter en glohet dag, eksploderte himmelen i ett enormt skybrudd. Dette varte imidlertid bare en kort stund, og det var i grunnen bare befriende å få renset luften litt. På kvelden var det tid for enda en kulturopplevelse – forestillingen Impression Liusanjie. En kort oppsummeringsvideo av dette fantastiske showet med over 500 deltakere og på en spektakulær utendørs scene med naturlige vann og fjell som bakgrunn kan sees her.

Impression Lisuanjie. Foto: Eivind Richter Andersen

Impression Lisuanjie. Foto: Eivind Richter Andersen

Den påfølgende dagen gikk ferden ut på landsbygden utenfor Yangshou. Her lever bønder blant annet av dyrking av ris og sitrusfrukt. Livsstilen her kan trygt sies å være noe helt annet enn i byene. Forholdene er små og kummerlige, og slitet er hardt. Lite er modernisert, så svært mye av arbeidet gjøres for hånd. For å lette arbeidet brukes i noen tifeller vannbøfler. Fremtiden til kinas bønder synes også å være svært usikker. Antall bønder skal reduseres, og med tanke på de enorme folkemengdene, vil sannsynligheten for økt arbeidsledighet og fattigdom være stor. Bøndene tjener med andre ord ikke på den økonomiske veksten i landet for øvrig. En prognose publisert i august i år spår at innen 2030 vil 110 millioner bønder ufrivillig ha måtte gitt fra seg landet sitt.

Utvinning av soyamelk. Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Vannbøffel på åker. Foto: Eivind Richter Andersen

Demonstrasjon av regntøy laget av gress og strå, brukt på rismarkene. Foto: Eivind Richter Andersen

Ut på kvelden fikk vi anledning til å se nærmere på en annen form for anskaffelse av mat, nemlig skarvefiske. Her bruker lokale fiskere dresserte skarvefugler til å fange fisk. Ved hjelp av lys lokker fiskerne fisken nærmere overflaten. Fuglene snøres i halsen slik at de ikke skal svelge fisken. Skarvene dresseres fra fødselen av, og de blir dermed knyttet til eieren og stikker ikke av. Dresseringen tar omlag et halvt år. Denne teknikken er brukt i Kina og Japan fra omlag år 960 e.Kr.

Skarver. Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter Andersen

Skarvefisker. Foto: Eivind Richter Andersen

Dagen etter var det dags å forlate den trivelige byen Yangshou, og ved hjelp av buss tok vi oss tilbake til Guilin.

Her besøkte vi «Rørfløytegrotten», The reed flute cave (Lúdi Yán). Denne naturlige kalksteinsgrotten er over 180 millioner år gammel og ved hjelp av fantastisk belysning er den 240meter lange grotten både stemningsfull og fasinerende. Grottens navn kommer av typen av halmstrå (reed) som vokste på utsiden, som kunne brukes til å lage fløyter. Inne i grotten finnes 77 inskripsjoner hvor noen kan dateres tilbake helt til år 792 e.Kr (Tang-dynastiet).

The Reed Flute Cave Foto: Eivind Richter Andersen

The Reed Flute Cave. Foto: Eivind Richter Andersen

Fra grottebesøket gikk turen videre for å lære om drikken som konsumeres mest i Kina, nemlig te. Opplevelsen ved Guilin Tea Research Institute var en fasinerende og lærerik opplevelse. Her lærte vi både om de forskjellige bestanddelene i te-planten, hvordan teen skulle tilvirkes og hvilke krus/skåler/kanner vi burde bruke. Vi var også med på en tradisjonell kinesisk tesermoni.
Skjenker man te til noen, kan det være verdt å bite seg merke i at man skal kun fylle 7/10 av koppen. Det sies nemlig at de 3 siste delene skal fylles av vennskap og kjærlighet. Te ansees også å være en av de syv nødvendigheter, sammen med brensel, ris, olje, salt, saus og eddik.

Undervisning i tekunst. Foto: Eivind Richter Andersen

Etter mye nyerverte kunnskap, var det på tide å fortsette vår ferd i midtens rike. Denne gangen gikk turen nordover med fly til den tidligere kinesiske hovedstaden Xi’an. Byen er ett ypperlig utgangspunkt for å besøke Qinkeiserens underjordiske arme, terrakottahæren.

Qin Shi Huangdi var konge av den kinesiske staten Quin i perioden 246-221 f.Kr, også kalt stridens tid. Han forente mesteparten av Kina til ett rike, og i år 221 f.Kr tok han tittelen den første keiser av Kina. I sin regjeringstid frem til sin død i 210 f.Kr , startet han blant annet arbeidet med å knytte tidlige forsvarsmurer sammen, noe som viste seg å bli forløperen til den store muren i nord. For å få beskyttelse etter sin død, innledet samtidig keiser Qin arbeidet med å danne en underjordisk hær som skulle vokte gravplassen hans. Dette arbeidet tok over 700 000 arbeidere nærmere 40 år å fullføre, og resulterte i en underjordisk hær på nærmere 8000 terrakottasoldater. Denne underjordiske hæren voktet gravplassen fra vest, mens gravens flanker fra nord er voktet av elven Wei, og fra sørlig retning av fjellet Li. Terrakottahæren ble tilfeldigvis oppdaget av en bonde som skulle grave en brønn i år 1974. Han trodde først at det var en jord gud han hadde funnet, men etter hvert fikk arkeologene snus i dette og avdekking av graven var ett faktum. Hæren er virkelig ett syn. Hver figur er unik og i naturtro størrelse. Det viser seg også at figurene opprinnelig var malte og utstyrt med våpen. Det er kanskje ikke så underlig at terrakottahæren ofte omtales som verdens 8. underverk.

Terreacotta army. Foto: Eivind Richter Andersen

Foto: Eivind Richter AndersenTerreacotta army.

Foto: Eivind Richter Andersen

Terracotta army. Foto: Eivind Richter Andersen

Terreacotta army. Foto: Eivind Richter Andersen

Bymuren i Xi’an ble bygget i perioden 1374-1378. Med sin lengde på 13,4km omslutter den hele Xi’ans indre bykjerne. Muren ble renovert i 1980årene, men hoveddelen av muren er original. Er man på besøk i Xi’an bør man ikke reise fra byen uten å ta en tur opp på denne fantastiske bymuren. Den virker kanskje ikke så stor når man ser den fra bakken, men man får ett helt annet inntrykk av murens dimensjon når man kommer opp.

Bymuren i Xi'an. Foto: Eivind Richter Andersen

Bymuren i Xi'an. Foto: Eivind Richter Andersen

Den store vildgåspagoden i Xi’an, er ett byggverk som også er verdt å avlegge et besøk om man er i Xi’an. Pagoden ble bygget under Tang-dynastiet rundt år 650. Her skulle Buddhafigurer og sutraer oppbevares. På 700-tallet iverksatte keiserinne Wu Zetian en påbygning av pagoden, og den fikk dermed fem nivåer til. Senere kriger og jordskjelv ødela deler av pagoden, og dagens pagode har dermed 7 nivåer og er 64 meter høy.

Buddha-figur i tempelet i Xi'an. Foto: Eivind Richter Andersen

Den store vildgåspagoden i Xi'an. Foto: Eivind Richter Andersen

Han-dynastiet etterfulgte Qin-dynastiet og var en storhetstid for Kina (202f.Kr. – 220e.Kr.). Kinesere er svært stolte av denne perioden i kinas historie som var preget av betydelig landbruk, håndverk og handel. Den kinesiske befolkningen oversteg i denne perioden 50 millioner mennesker. Riket økte i omfang og kontrollerte også mange naboområder som Vietnam og Mongolia. Den etnisk-kinesiske befolkningen kaller seg den dag i dag, på bakgrunn av denne storhetstiden, Han-kinesere. Selv om årene gikk etter Qin-keiseren og dannelsen av terracottahæren, var ikke tankesettet endret. Keiser Jing Qui som regjerte i år 188-141f.Kr. fikk også oppført ett mausoleum med en underjordisk hær hvor han ble gravlagt etter sin død. Denne hæren er imidlertid ikke i naturtro størrelse, og består av både soldater, men også en rekke dyr, evnukker og annet som tilhørte det keiserlige hoff. Over mausoleet er det i dag ett flott museum.

Fra Hanyangling museet. Foto: Eivind Richter Andersen

Vi nærmet oss nå slutten for turen gjennom midtens rike. Men før vi satte turen hjemover, reiste vi tilbake til Beijing for å suge til oss en siste rest av det Kinas hovedstad hadde å by på. Dette innebar blant annet en kaotisk ferd gjennom the silk-street, et enormt kjøpesenter bestående av fake-klær, elektronikk, leker og annet. Personlig fant jeg dette stedet så stressende at jeg gikk rett inn og rett ut. Det som jeg fant mye mer interessant og fasinerende, var å få overvære Taiji en av Beijings parker. Jeg kan ikke si annet enn at det er fasinerende og flott. I parken var det også andre øvelser som badminton, Taiji med taiji-ball, kortspill, korsang og strikking. Parken brukes kort og godt som et møtested for den som vil treffe andre.

Strikking i parken. Foto: Eivind Richter Andersen

Taiji. Foto: Eivind Richter Andersen

Kortspill i parken. Foto: Eivind Richter Andersen

Taiji. Foto: Eivind Richter Andersen

Øvelser med Taijiball. Foto:Eivind Richter Andersen

Etter å ha fått lov til å se (og delta for den som ønsket) taiji i den flotte Tiantan-parken, beveget vi oss lengre inn i parkanlegget. Her kom vi frem til Himmelens tempel. Tempelet sto ferdig år 1420e.Kr. og er laget i tre. Tempelet er utformet som et møtested mellom himmel og jord, hvor keiseren er bindeleddet (han hadde himmelens mandat). Nok ett sted som bør besøkes.

Himmelens tempel. Foto: Eivind Richter Andersen

Trenger man en rolig dag og vil slappe av i Beijing, kan absolutt Beihai-parken anbefales. Denne fantastiske parken, like nordvest for den forbudte by er en virkelig perle. Under Qing-dynastiet (1644-1912), var dette en del av den forbudte by, men ble åpnet for allmennheten i 1925. Parkenanlegget ble påbegynt i 1179, men de fleste av bygningene stammer fra Quianlong-keiserens tid (1736-1796).  Parken er en plass hvor man kan sette av dagen og rett og slett bare nyte livet….

Beihai-parken. Foto: Eivind Richter Andersen

Utsikt til den forbudte by fra Beihai-parken. Foto: Eivind Richter Andersen

Utsikt til den forbudte by fra Beihai-parken. Foto: Eivind Richter Andersen

Beihaiparken. Foto: Eivind Richter Andersen

Beihai-parken. Foto: Eivind Richter Andersen

Og med det avsluttes min ferd gjennom midtens rike. En ferd som har vært umåtelig interessant, spennende og lærerik. Jeg har sett utrolig mye, og kan bare si at jeg vil se mer. Kina er ett spennende land, med spennende kultur og historie. Det er også et land under enorm utvikling og kontraster, og hvem vet hvordan Kina vil se ut om 50år og hvilken status landet vil ha. Jeg avslutter med å legge ved ett oversiktskart over reiseruten, og vil nok en gang anbefale alle som kan: reis til Kina (og i så måte er ikke Kinareiser et dumt valg!).

Reiserute Kina

Kilder:
Offisiell hjemmeside til palassmuseet

Offisiell hjemmeside til den kinesiske mur.

Torbjørn Færøyvik: Midtens Rike

Wikipedia

http://www.Kina.no

http://www.Chinaculture.org

Store Norske Leksikon: Silke

Su embroidery studio

Shanghai Museum

http://www.NRK.no

http://www.guilinchina.net

Guilin Tea Research Institute, Guanxi, China

Hanyangling Museum

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s